Å leve livet sammen

liv? De bygger alle tre på kognitiv terapi, østlig livsfilosofi og religion, og vil hjelpe deg til økt selverkjennelse og livskvalitet.
Sagt om de to forrige bøkene: «Jeg tror disse bøkene kan være en fin innfallsport til en ny måte å takle hverdagens store og små utfordringer på for mange mennesker. Etter min mening trenger vi denne type bøker» (Svein Gran – Tidsskrift for norsk psykologforening).

ANNA KÅVER er psykolog, psykoterapeut og veileder innenfor kognitiv terapi. Hun deler nå tiden sin mellom privatpraksis, behandlingsforskning på Karolinska Institutet i Stockholm og behandlingsutvikling på Akademiska sjukhuset i Uppsala.

ÅSA NILSONNE er psykiater, dr.med., psykoterapeut og veileder for psykoterapeuter innen kognitiv terapi. Hun er professor i medisinsk psykologi ved Karolinska Institutet i Stockholm, der hun underviser i medisinsk psykologi, psykiatri og psykoterapi.


Fra psykologitidsskriftet.no av Kate Rivø

Å leve livet sammen handler om nære relasjoner, om å fungere sammen og om hvordan bygge opp sunne forhold til andre mennesker. Målet er å gi leseren en verktøykasse med redskaper for gode relasjoner, sier forfatterne, og målgruppa er «alle som ønsker å skape og bevare gode relasjoner».

Forfatternes utgangspunkt er at livet sammen med andre er vanskelig. Men også at man kan trene på å få det til bedre. Gjennom å introdusere leseren for begrepene oppmerksomt nærvær og akseptering, og diskutere og illustrere hva empati, medfølelse, bekreftelse og selvrespekt kan innebære, ønsker de å få leseren til å tro på at det er mulig å forandre både seg selv og andre. Empatibegrepet er sentralt i boka. Forfatterne forsøker å forklare empatibegrepet ved blant annet å trekke fram nyere teori om speilnevroner. Dette klarer de på en enkel måte som fungerer godt nok til å gi svar på spørsmålene om hvorfor vi mennesker er empatiske, hvordan vi kan vise empati, og hvorfor og hvordan vi kan bekrefte andre.

Kåver og Nilsonne bruker flere metaforer i boka. Utsiktstårnet er en sentral metafor, og den fungerer spesielt godt. Hvordan flytte seg over i andres utsiktstårn og se det de ser og føler? Hvordan klare det uten å oppgi sitt eget perspektiv? Hva når man aldri har fått bygget seg et utsiktstårn, eller når det er blitt rasert av andre? Prisme-metaforen er ment å anskueliggjøre hvordan man kan se seg selv og andre fra andre vinkler, uten å fordømme, men ved å være nysgjerrig og eksperimentere.

I kapitlet om skjerpede situasjoner tilbys leseren tips til hvordan en kan lytte til seg selv; som når du vil ha eller trenger noe, når følelsene slår til, i konflikter, når du er sammen med barna. Dette synes som gode og konstruktive tips som har hovedfokus på hvordan en kan bekrefte andre uten å miste seg selv.

Nyansert optimisme.

Kåver og Nilsonne har jobbet mye med emosjonelt ustabile mennesker, med tilnærmingen dialektisk atferdsterapi. De vet hva de snakker om, og presenterer ikke lettvinte løsninger på vanskelige relasjonelle problemer. Mange mennesker kan ha gode grunner til ikke å stole på andre, fordi de selv er blitt alvorlig krenket, og kan selv opptre krenkende. Forfatterne er langt unna «tenk positivt»-klisjeene. De evner å være nyanserte og passe optimistiske, og i avslutningen gir de trøst og oppmuntring, og forståelse for at endring er vanskelig.

Målet er å gi leseren en verktøykasse med redskaper for gode relasjoner, sier forfatterne, og målgruppa er «alle som ønsker å skape og bevare gode relasjoner».

Dette er en liten og hendig bok, med et pent format og en tiltalende layout. Hvert kapittel starter med sitater eller kloke ord relatert til kapitlets innhold, for eksempel «selv et høyt tårn begynner på bakken». Boka er praktisk orientert. Man får tips og til dels oppskrifter og øvelser (bl.a. bekreftelsesyoga). Vil man ha mer innblikk i tilnærmingene mindfulness og akseptering, kan man supplere med deres individuelle bøker.

Fremstillingen inneholder mange historier, noen personlige, som i hovedsak fungerer godt. Et par ganger fikk jeg imidlertid inntrykk av at forfatterne beveger seg i et bestemt sosialt sjikt, og det kunne virke litt forstyrrende (jeg vil tro det ikke er helt vanlig å møte sin venninne til et glass sjampanje ute på lørdager…). Selv om boka oppleves lettlest, synes jeg det var litt tungt å komme inn i stoffet, at det tok litt lang tid å komme på sporet, få tak i intensjonen/vinklingen deres.

Selvutviklingsbok.

Totalt sett synes jeg Å leve livet sammen introduserer gode verktøy for alle som ønsker å bli klokere når det gjelder samspill med andre mennesker – og hjelp til å bli et bedre medmenneske, eller å se seg selv i et større perspektiv.